Samlede Verker, V 1. udgave

Med årtusen-skiftet og på vei inn i Nils Faarlunds femte og sjette årti som skribent blir det dags for å minnes, å se tilbake og trekke opp de stier der har blitt gått.

Sentralt står den personlige utvikling i Tindegruppen, etableringen av Høgfjellsskolen og utviklingen av vegledningspedagogikken. Det siste bl.a. i møtet med Forsvaret og Krigsskolene, der har vært Faarlunds sparringspartnere gjennom alle årene. Faarlund bruker selv ordet 'leug' om sin ferdsel i fri natur og sin måte å veglede på. Set med tilbakeblikk dekker 'leug' vel også den veien han selv har gått.

Der er også nye kampe å kjempe - mot vindmøller. Nils Faarlund er ingen Don Quijote og møllene er ganske virkelige. Og lissom de mistede fossefallene for Peter Wesel Zapffe var ødeleggende for den norske mentaliteten, blir vindturbinenes herjinger av landskapet det for Faarlund. Der er stadig saft og kraft i en gammel hedersmann!